Sett som startside 

Våre leverandører:


 
   


Kalkulasjon


Artikkelen er hentet fra www.kunnskapssenteret.com

Kostnadsorientert prissetting
 

Når det ikke finnes sammenlignbare substitutter i markedet, vil det være aktuelt å basere prisene på de kostnadene et produkt påfører deg.

 

Når kostnadene legges til grunn ved prissetting, kan dette skje med to ulike utgangspunkt:

 

1. Produktet skal bære alle de kostnadene som kan tilbakeføres til produktet (de direkte kostnadene, samt en generell del av bedriftens indirekte kostnader) og i tillegg skal det gi en beregnet fortjeneste.

 

2. Produktet skal bære alle kostnadene som oppstår p.g.a.  at produktet produseres(VK) og i tillegg skal det gi et bidrag til dekning av bedriftens faste kostnader, samt gi fortjeneste

 

Selvkostmetoden

Selvkost er den summe av kostnader som et produkt påfører bedriften, inkludert en beregnet andel av de indirekte kostnadene.

 

Selvkost kan beregnes på flere måter avhengig av strukturen i den aktuelle bedriften. Vi skal her se litt nærmere på noen av de vanligste metodene:

 

1. Divisjonskalkyle

Divisjonskalkylen er den enkleste form for selvkostkalkulasjon, og er bare aktuell for bedrifter som driver en - vare produksjon, eller i bedrifter hvor det produseres flere produkter i en ensartet produksjonsprosess (f.eks. rødbrus og brus med sitronsmak i en mineralvannfabrikk).

 

Selvkost pr. produsert enhet fremkommer da helt enkelt ved at en periodens totale kostnader divideres med antall produserte enheter.

 

 

Prisfastsettelse etter denne metoden må utføres ved at de totale budsjetterte kostnader for neste periode divideres med den budsjetterte produksjonsmengde. Budsjettert selvkost pr. enhet gis deretter et prosenttillegg for fortjeneste.

 

Som eksempel kan vi tenke oss et sagbruk som bare produserer spon. I en periode har bedriften hatt totale kostnader som utgjorde kr. 250 000. I denne perioden har bedriften produsert 1000 tonn spon. Bedriftens selvkost pr. tonn kan da beregnes ved divisjonen

 

250 000 : 1000 = 250 kroner pr. tonn

 

Prisen finner vi så ved å legge til en prosentsats for fortjeneste.

 

Selvkost pr. tonn       Kr. 250.-

+ 30 % fortjeneste    Kr.  75.-

Pris pr. tonn               Kr. 325.-

 

I tillegg til den enkle divisjonskalkylen kan andre, mer detaljerte former for divisjonskalkulasjon anvendes. Det kan f.eks. være av interesse å kjenne kostnaden for en bedrifts ulike avdelinger (gjerne fordelt på variable og faste kostnader). I dette tilfellet kan bedriften deles opp i avdelinger, og det kan utarbeides en enkel divisjonskalkyle for hver avdeling.

 

 2. Ekvialenskalkyle

Ekvivalenskalkulasjon er en spesiell variant av divisjonskalkulasjon. Ekvivalensmetoden kan benyttes i de tilfellene hvor bedriften framstiller flere produkter basert på de samme produk-sjonsfaktorene og den samme produksjons-prosessen. Ved å innføre ekvivalenstall, omregnes mengdene av ulike produkter til en felles benevning, slik at de ulike produksjonsmengdene uttrykkes i sammenlignbare tall, ekvivalensenheter. På den måten kan vi komme fram til et totaltall for den samlede produksjonen - ekvivalensmengden. Totale kostnader satt i forhold til ekvivalensmengden gir en gjennomsnittkostnad pr. ekvivalensenhet. Basert på denne gjennomsnittskostnaden og ekvivalenstallene kan vi beregne kostnaden for hvert enkelt produkt. Med så å legge til en passende fortjenestemargin får man så prisen på produkte. Ekvivalenskalkulasjon forutsetter en ensartet kostnadsstruktur, slik at ett og samme sett av ekvivalenstall kan gjøres gjeldende for det totale kostnadsforbruket (Naug/sti-93).

 

 

 

Eksempel

 

Selvkost hele bokser: 8*1       = 8.- totalt (40000*8)    = 320 000

Selvkost halve     "    : 8* 0,6  = 4,8 totalt(25000*4,8)   =120 000

Selvkost spann          : 8*1,2  =  9,6 totalt ( 5000 *9,6)  =  48 000

Sum totalt kostnader                                                        =488 000

 

En produsent av fiskeboller leverer fiskebollene sine i hele og halve hermetikkbokser, samt noe ikke hermetiserte i plastspann til lokale forretninger.

 

Bedriften har beregnet at kostnadene ved å produsere en halv boks fiskeboller utgjør 60 % av kostnadene ved en hel boks. Videre er kostnadene ved et plastspann beregnet til 20 % mer en hel boks. Ut fra disse beregningene kan bedriften sette opp følgende forholdstall eller ekvivalenstall for kostnadene ved de ulike produktene:

 

                                   Ekvivalenstall

 

Hele bokser                 1

Halve bokser               0,6

Plastspann                   1,2

 

Bedriften har totale kostnader på kr. 480 000.

 

I denne perioden utgjorde produksjonen:

40 000 hele bokser

25 000 halve bokser

  5 000 spann

 

Med de tidligere beregnede ekvivalenstall kan produksjonen omregnes til ekvivalensenheter:

 

40 000 * 1       = 40 000

25 000 * 0,6    = 15 000

  5 000 * 1,2    = 5000

Sum                 = 61 000 ekvivalensenheter

 

Selvkost pr. ekvivalensenhet beregnes deretter ved divisjon:

 

488 000 : 61 000 = kr.8.-

 

Endelig kan selvkost for de enkelte produktenhetene beregnes ved at selvkost pr. ekvivalensenhet multipliseres med ekvivalenstallet for det enkelte produkt

 

3. Tilleggskalkulasjon etter selvkost

Relativt få bedrifter driver en vare produksjon. Da de to tidligere kalkulasjonsmetodene utelukker flervareproduksjon kan de ikke benyttes. Den mest benyttede kalkyleteknikken ved selvkost-metoden er  tilleggskalkulasjon.

 

Her tar men utgangspunkt i de kostnadene som kan henføres direkte til produktet. Deretter gis disse et eller flere prosenttillegg som skal dekke produktets beregnede andel av bedriftens øvrige kostnader(Indirekte kostnader), samt et tillegg for fortjeneste. De indirekte kostnadene er felles-kostnader som ikke kan føres tilbake til det aktuelle produkte, men som gjelder bedriften totalt. Eksempler på indirekte kostnader er salgs- og administrasjonkostnader. Etter selvkost-metoden tar en site på å innkalkulere samtlige kostnader, både de faste og de variable, i produktets kostpris. Det største problemet med denne metoden er imidlertid fordelingen av de faste kostnadene. De indirekte/faste kostnadene skaper problemer, fordi de er upåvirket av produksjonen. For å kunne belaste produktene med faste kostnader, må vi derfor ta utgangspunkt i et bestemt produksjonsvolum eller mål for produksjonen som f.eks. maskin- og arbeidstimer. Ved å beregne hvor stor andel de indirekte kostnadene utgjør at de direkte kostnadene får vi en prosentsats som vi kan legge til produktets direkte kostnader.

 

   Direkte kostnader     (Variable kost.)

+ Indirekte kostnader  (Faste kost.)

= Selvkost/Produksjonskostnaden

 

 

For å finne salgsprisen legger man så til ett passende tillegg for fortjeneste. Vi kan derfor utvide modellen slik:

 

            Direkte kostnader

         + Indirekte kostnader

         = Selvkost

         + Fortjeneste

         = Salgspris uten MVA

 

Siden de indirekte kostnadene er en høyst uensartet gruppe kostnader, fordi de omfatter kostnader fra avdelinger av vidt forskjellige karakter. F.eks. salgskostnader, administrasjon, distribusjon, lagerhold, vedlikehold, lønn til ansatte som ikke har direkte tilknytning til produksjonsprosessen. For å få fram en mer ensarted kostandsstruktur, er det hensiktsmessig å dele opp de ulike indirekte kostnadene i ulike grupper som kan henføres til forskjellige kostnadssteder. Kostnadssteder vil si de avdelingene eller arbeidsstedene i bedriften hvor kostnadene oppstår. Slik at vi i tilvirknings-avdelingen finner tilvirkningskostnadene, i materialavdelingen innkjøps- og materialforvalt-ningskostnadene, i salgsavdelingen salgskost-nadene og i økonomiavdelingen administrasjons-kostnadene.

 

Vi kan derfor si at hensikten med produktkalkulasjonen er å fordele kostnadene på bedriftens kostnadsbærere. Kostnadsbærere er de produktene eller ordre som gir salgsinntekt og som til syvende og sist må bære kostnadene. De direkte kostnadene kan henføres rett til kostnadsbærerne (produktene), mend de indirekte kostnadene må fordeles på kostnadsbærerne.

 

Vi kan derfor utvide modellen slik:

 

   Direkte materiale

+ Indir. kostnader, material avd (Beregnet tillegg)

= Matrialforvaltningskostnader

 

+ Direkte lønn (tilvirkningsavdeling 1)

+ Indirek. kost, tilvirknings avd (Beregnet tillegg)

+ Direkte lønn (tilvirkningsavdeling 2)

+ Indirek. kost, tilvirknings avd (Beregnet tillegg)

= Tilvirkningskostnad

 

+ Salgs og adm.kostnader (Beregnet tillegg)    

= Selvkost

 

+ Fortjeneste (Beregnet tillegg)                       

= Salgspris uten MVA

 

De indirekte kostnadene beregnes i prosent av de direkte kostnadene i avdelingen som de kan henføres til.

 

Tillegget for de indirekte kostnadene i material avdelingen beregnes derfor i prosent av de direkte materialkostnadene etter følgende formel:

 

Indirekte kostnader i materialavdelingen * 100

Direkte materialkostnader

 

Tillegget for for indirekte kostnader i tilvirkningsavdeling 1 beregnes i prosent av de direkte lønnskostnadene i tilvirkningsavdeling 1 etter følgende formel:

 

Indirekte kostnader i tilvirkningsavdelingen * 100

Direkte lønn i tilvirkningsavdeling 1

 

Tillegget for salgs- og administrasjonskostnadene beregnes som en prosentsats av tilvirknings-kostnaden:

 

Salgs-og administrasjonskostnader * 100

Tilvirkningskost

De indirekte kostnadene finner vi regnskapet, mens de direkte kostnadene er summen av f.eks. alle arbeidssedlene, timelistene og inngående fakturaer vedrørende den aktuelle produksjonen.

 

En stor svakhet med denne metoden er at den lett gir underdekning eller overdekning.

 

Underdekning

Bruker man for lave tilleggssatser, eller hvis produksjonen/salget faller under budsjettert mengde så vil man ikke få dekket inn de faste kostnadene fullt ut ved produksjonen. Noe som kan resultere at bedriften vil gå med underskudd fordi de opererer med for lave priser.

 

Overdekning.

Bruker man for høye tilleggssatser, eller hvis produksjonen/salget blir større enn budsjettert vil man få en overdekning. Dvs. at man får dekket alle de faste kostnadene og mere til.

 

For at de tilleggene vi beregner skal kunne brukes for forhåndstall ved produktkalkulasjon er det viktig at tilleggene tar utgangspunkt i et normalår. Det minsker faren for over- eller underdekning.

 

Tilleggskalkulasjonene kan gjennomføres både som forkalkyler og etterkalkyler.

 

Etterkalkylenes formål:

Etterkalkylene har til formål å vise hva produkte virkelig har kostet. Etterkalkylen bygger på de faktiske kostnadene som har påløpt og som er registrert i regnskapet etter at produksjonen har funnet sted.

 

Forkalkylenes formål:

Forkalkylenes formål er å vise hva produktet forventes å koste, og den utarbeides før produksjonen finner sted.

 

4. Bidragsmetoden

 

Etter selvkostmetoden tar vi sikte på å innkalkulere samtlige kostander - både de variable- og faste kostnadene. Etter bidrags-metoden innkalkuleres kun de variable kostnadene. De faste kostnader fordeles ikk på de enkelte produktene, men behandles istedet som periodekostnader. I bidragsmetoden unngår vi således fordelingen av de faste kostnadene - en fordeling som på grunn av uklar årsakssammen-heng nødvendigvis må bli mer eller mindre vilkårlig.

 

Etter bidragsmetoden går jobben ut på å finne summen av de variable kostnadene som kan tilbakeføres til produktet/kostnadsbæreren. Summen av de variable kostnadene kaller vi for salgsmerkost. Når vi har funnet salgsmerkost plusser vi så på et dekningsbidrag for å komme fram til salgsprisen. Dekningsbidraget skal dekke både de faste kostnadene og gi fortjeneste.

 

Etter bidragsmetoden beregnes salgsprisen slik:

 

   Direkte materiale

+ Indir. variable kostnader, material avd

= Matrialforvaltningsmerkost

 

+ Direkte lønn, tilvirkningsavdeling

+ Indirek. variable kostnader, tilvirknings avd

= Tilvirkningsmerkostnad

 

+ Variable Salgs og adm.kostnader

= Salgsmerkost

 

+ Dekningsbidrag                   

= Salgspris uten MVA

 

Her tar vi utgangspunkt i hva markedet er villig til å betale for produktet. Fra dette beløpet trekker man ifra de kostnadene som er forbundet til selve produktet(variable kostnader). Det beløpet man så sitter igjen med er dekningsbidraget som skal dekke de faste kostnadene og gi overskudd. Deretter må man så se om dekningsbidraget blir tilstrekkelig stort til å nå bedriftens målsettinger.

 

Salgspris * (solgt) mengde             = Inntekt

- Variable kostnader * mengde      =  VTK

= Dekningsbidrag                         =  DB

- Periodens faste kostnader           = FTK

= Resultat/Fortjeneste                 = SUM

 

En annen måte å gripe problemet på, er å se på hvilken pris som er nødvendig for at bedriften skal få et dekningsbidrag som er så stort at det dekker bedriftens faste kostnader. Problemet i denne sammenheng vil være å anslå hvor stor etterspørselen vil bli ved ulike prisalternativer. Forutsatt at vi kjenner dette forholdet kan vi utarbeide følgende matrise for å beregne hvilken pris og mengde kombinasjon man trenger for å få et fast definert dekningsbidrag.

 

 

DB

Salgs-mengde

Nødv. DB pr.enhet

VEK

Nødvendig pris

567 000

567 000

567 000

567 000

567 000

80 000

90 000

100 000

110 000

120 000

7,09

6,30

5,67

5,15

4,73

4,83

4,83

4,83

4,83

4,83

11,92

11,13

10,50

9,98

9,56

 

 

«Nødvendig DB.pr.enhet» er funnet ved å dividere Kr. 567 000 med de oppførte salgstall. «Nødvendig pris» er beregnet ved å addere «nødvendig DB.pr.enhet» og variable enhetskostnader. Eksempelvis er det andre tallet funnet slik:

 

 

 

Minimumskost.

Bidragsmetoden er mye brukt når man skal vurdere å ta imot en ordre for å utnytte ledig produksjonskapasitet. I slike tilfeller beregner man produktets minimumskost. Dvs. hva det koster å produsere produkte, uten tillegg for faste kostnader. Tanken er at så lenge en tilleggsordre gir et positivt dekningsbidrag så lønner det seg å ta imot den, da den gir et bidrag til å dekke bedriftens faste kostnader. Argumentet er at det er bedre å få et lite ekstrabidrag til å dekke de faste kostnadene enn å ikke få noe bidrag.

 

Den laveste prisen en produksjonsbedrift kan selge til på kort sikt er derfor salgsmerkost.